Primitiv nasjonalarv

Det fantes en tid da norgeslitteraturen blomstret. En tid hvor vakre verb dannet historier verdt å elske. En tid for storhet. Dessverre er arven etter eksellensen svært vag. Skyggene som påståelig skal være store er avkledte, tarvelige poltergeist i forhold til skapere som Maurits Hansen.

Pocketutgaver av gagnløse serier med horrible navn og verre innhold pryder bokhandlerinnventar landet over. Jeg kom forleden over et grasiøst forsøk på elendighet da jeg lette etter "Idioten" av Fjodor Dostovjeski på folkebiblioteket, en tynn fille som lignet en bok må ha vært feilplassert, jeg leste trykket og kunne ikke forhindre lattersalvene som strømmet fra leppene: "Arvesynd". Jeg skummet gjennom de første femten sidene før jeg glapp helvete så det falt mot gulvet. Et sannelig luciferiansk arbeid. Talentløst. Bortkastet blekk.

Jeg er generelt begeistrert for historiske romaner. Foruten forekomne med språk så primitivt at de kunne være skrevet av en femteklassing. For å kunne ha et perspektiv har jeg vært nødt til å overleve flere slike. Vera Henriksen er en mester i emnet. Jeg fatter ikke hvordan slike verk kan tildeles utgivelse. Åpenbare tabber som "Sølvhammeren" og "Jærtegn" vandrer famlende i mørket uten lys i enden av tunnelen. Aschehoug, vis nåde.

Et snev av håp drev meg til å tro at det fantes kreativitet og inspirasjon blant medioker litteratur og fantasiløse lokalforfattere da jeg ble anbefalt et verk av en relativt ung skribent ved navn Bjørn Andreas Bull Hansen. De første sidene var forfriskende, han fulgte opp, det hele gledet meg. Det første verket jeg leste bærer tittelen "Lushons Plater". Boken er en futuristisk fremstilling av en verden med genmanipulerte soldater og et muslimsk verdensherredømme på en planet hvor majoriteten mennesker er utslettet av rasekrig og epidemier. Deretter tok jeg for meg andre verk i det som skulle ende som en triologi, "Anubis". Verket er en fortsettelse i samme forestillingsverden. Den tredje og avsluttende boken kalles "Evercity". Alle tre er absolutt verdt å lese, jeg vil ikke kalle de bunnsolid, da sprekker i troverdighet og realistisk tankegang forhindrer toppkarakter. Derimot døper jeg forfatteren et friskt og etterlengtet pust i en traust, vemodig lesehverdag.

Novus Ordo Seclorum
Som en hyllest til G.G og kunstens mesteres forkastede samfunn.